"Tak over Teheran" av Mahbod Seraji

Tak over Teheran ble kjøpt samtidig med Skatten på sjørøverøya og Et riktig valg. Jeg tror jeg sto i over 15 minutter og lette og lette i havet av kioskromaner etter noe som var fornuftig lesning. Helt til slutt falt øynene på Tak over Teheran, en enslig bok av sitt slag nesten begravd av kioskromaner i nederste hylle. Så bra at jeg fant den, for Tak over Teheran er en god og lesverdigbok.

Handlingen foregår i Teheran (som den observante bloggleser kanskje allerede har gjettet), og den veksler i første halvdel av boken mellom sommeren 1973 og vinteren 1974. Det er shahen som har makten i Iran, og landet syder av undertrykt misnøye med styresmaktene. Folk lever i konstant frykt for det hemmelige politiet SAVAK, som fengsler og torturerer uten lov og dom.

17 år gamle Pasha lever ganske sorgfritt, helt til hans kamerat "Doktoren" (et kallenavn) blir fenglset av SAVAK. Pasha har tilbringer sommeren med å bli forelsket i Doktorens forlovede, Zari, og da kameraten blir arrestert tynges Pasha ned av dårlig samvittighet. Zari velger å markere sin forlovedes bortføring på en grusom måte, noe som forandrer Pashas liv. I siste halvdel av boken faller de to tidshorisontene sammen, og resten av handlingen foregår i løpet av vinteren 1974 og våren 1975.

Tak over Teheran er godt, men noe variert skrevet. Seraji er meget flink til å formidle stemningen i et undertrykt land, skyldfølelser og gode følelser. Jeg ville i utgangspunktet gi boken et 20-trill, men trekker noen prikker for enkelte, ikke fullt så gode sider ved boken. For det første er jeg noe usikker på om jeg liker hvordan forfatteren har delt handlingen inn i nærmest to episoder. I midten av boken får man det som kunne vært en slutt, men så begynner på en måte fortellingen på nytt. Man får følelsen av å lese en slags oppfølger. Samtidig er ikke dette entydig negativt, så jeg trekker en prikk under tvil. For det andre er ikke siste halvdel av boken skrevet like godt som første halvdel, det virker som på om forfatteren (som så mange andre forfattere) får hastverk og dermed går litt for fort frem. For det tredje er det en for åpen slutt. Det liker jeg ikke.

Da står jeg igjen med 17 prikker, men jeg legger til en prikk igjen fordi forfatteren gir leseren en godt uttenkt overraskelse på slutten av boken.

Terningkast: 18.

"Skatten på sjørøverøya" av Robert Louis Stevenson

Skatten på sjørøverøya ble første gang utgitt i 1883, og er skrevet til Stevensons stesønn som underholdning. Den versjonen jeg nå leser ble utgitt i Aschehoug/Bestselgerforlagets serie "Berømte bøker" i 2014 (er det ikke forresten ganske artig at det er Bestselgerforlaget som gir ut både en slik serie og Harlequindrittbøker, samt den supergode Det du ikke ser?) Innbindingen er ganske fin, omslaget er av en slags skinnimitasjon. Billig altså, men likevel litt fint (bildet yter det ikke rettferdighet).

Så vidt jeg har forstått, er dette sjørøverboken over alle sjørøverbøker, og det finnes utallige rip offs. Blant annet en tegnefilm jeg og Sv. begynte å se på en gang  - Skatteplaneten het den, eller noe sånt. Den var så gørrkjedelig at vi ga opp før handlingen hadde kommet ordentlig i gang. Hvis jeg hadde visst at Skatten på sjørøverøya var grunnlaget for den filmen, hadde jeg antagelig styrt unna boken, for den filmen var virkelig gørrkjedelig.

Heldigvis visste jeg ikke det, for boken er faktisk ganske spennende. Jeg hadde forventet at en fortelling fra 1883 ville være litt tung og kanskje litt kjedelig, men igjen: den er spennende (det kan selvfølgelig være at den originale versjonen er tyngre å lese enn en fra 2014).

Boken handler om Jim, som kommer over et sjørøverskattekart etter at en av gjestene ved vertshuset familien hans eier, dør i voldsomme omstendigheter. Han viser det til landsbyens lege og godseieren, og sistnevnte bestemmer seg for å dra for å lete etter skatten. Jim og legen følger med. Dette er Jims første tur på havet, og det er meget spennende for en unggutt. Godseieren hyrer et mannskap som ser ut til å kunne stoles på, inkludert kokken Lange John Silver. På veien over havet overhører Jim at Silver forsøker å overtale mannskapet til mytteri. Fra da av er seilasen en kamp for livet (og skatten, selvsagt).

Som de fleste bøker er også denne noe treg i starten, så man skal ha litt tålmodighet. Siste halvdel av boken er best, for der er det mest action.

Terninkast: 15

Harlequinromanen "Et riktig valg" av Bronwyn Scott

Forsiden sier alt...

Hva i alle dager var det jeg tenkte på? Vi hadde tenkt oss inn til byen i dag for å handle (deriblant i bokhandelen), men siden det tar 30 minutter å kjøre og siden vi var veldig trøtte i dag, bestemte vi oss heller for å gå på nærmeste Kiwi. Og jeg syns at jeg måtte ha noen nye bøker. Valget falt på de to eneste som virket som oppegående lesning blant all kiosklitteraturen (de vil bli anmeldt senere). Og så tenkte jeg: "Hadde det ikke vært artig for en gangs skyld å lese en helt ekte, ekte kioskroman - en sånn Harlequinroman - og så anmelde den på bokbloggen?" Som tenkt, så gjort...

Valget falt på "Et riktig valg", en "historisk" (legg merke til hermetegnene) roman, der forlaget på forsiden proklamerte "For deg som elsker Downton Abbey". Av en eller annen grunn antok jeg at den ville være den minst fryktelige i utvalget (og hvem vet, kanskje er den det - for jeg har jo ikke lest de øvrige).

Oi, oi, oi. Hva skal man si? De første ca. 100 sidene var totalt innholdsløse, og de omtrent 200 resterende sidene var ikke særlig mye bedre. "Handlingen" foregår i 1817, i England et sted. Hertugdatteren Phaedra møter den ny stallmestervikaren Bram Basingstoke, og de begynner å ha masse - ja, dere vet, masse sånn som man pleier å ha i Harlequinbøker. Og det er beskrevet i detalj. Detalj, med stor D. Selvsagt er det meget syndig, siden hun er av en høy stand og han er av en lav, men så viser det seg til slutt at han jammen er sønn av en jarl og bare har levd ikognito en stund. Og så levde de lykkelig alle sine dager osv.

Boken frembrakte grimaseskjæring sånn ca. hvert femte sekund. Det verste av alt er at forfatteren har dedikert boken til sin datter (og noen hester). Hvis min mor hadde skrevet en sånn roman og dedikert den til meg tror jeg jeg hadde gravd meg ned på ukjent sted av skam. Stakkars, stakkars datter!

Om ikke den totale mangel på handling og de detaljerte sexscenene var nok, så er boken i tillegg full av logiske brister. Her har forfatteren bare skrevet inn i "historien" det som måtte passe underveis. Stallmesteren går i bar overkropp utendørs mens det fremdeles er vinter (skrevet inn i fortellingen for at Phaedra skal få beundre hans kropp), og Phaedra er elfenbenshvit i huden selv om hun er ute med hestene sine omtrent hele tiden, hele året (skrevet inn for at hun skal være den vakreste damen i mils omkrets).

Jeg hadde lenge tenkt å gi boken terningkast 1, men den skal få en ekstra prikk pga. forsøket på en slags handling på slutten av boken. Den er forresten del av en serie på seks bøker om herskapshuset "Castonbury park" og familien som lever der, men hvilket nummer i serien den er står ikke noe steder. Så det kan være at lesing av alle seks bøkene ville kunne gi leseren et spor av en slags handling. Jeg akter ikke å lese de fem andre for å finne det ut.

Så altså: terningkast 2 (av 20). Intet antiterningkast, for den er ikke engang lesverdig for dens dårlighet.

The Twistrose Key, av Tone Almhjell

Denne boken fant jeg i forbindelse med julegaveshopping i fjor, og den ble først kjøpt til min venninne May, mest fordi jeg syns den virket kul og da må man jo selvfølgelig kjøpe den til noen. Og så må man kjøpe den til seg selv senere.

Boken handler om 11-år gamle Lindelin Rosenquist, erfaren trolljeger og relativt nyinnflyttet i et gammelt hus i en relativt ukjent by, for henne altså. Foreldrene hennes er professorer, hvertfall en av dem, og det er derfor de har flyttet inn i dette gamle huset. Hennes gode venn og kjæledyr Rufus, en liten markmus, har nettopp gått bort og blitt begravd under et tre i nærheten, og Lin savner ham veldig. Hun savner også bestevennen Niklas.

En dag kommer det en mystisk pakke til huset, en pakke med navnet "Twistrose" utenpå. Lin åpner den og finner en mystisk nøkkel som åpner en helt ny verden for Lin, en verden kalt Sylver. I Sylver møter hun Rufus igjen, men han er ikke den lille markmusen lengre; han er på størrelse med henne. Han forklarer at i Sylver bor Petlingene, kjæledyr som har fått et nytt liv etter døden grunnet kjærligheten deres menneskelige eiere har for dem. Rufus forklarer også et en såkalt Twistrose bare blir tilkalt til Sylver hvis Sylver trenger hjelp, og Lin setter i gang med oppdraget sitt for å redde Sylver sammen med Rufus. 

En av grunnene til at jeg hadde lyst til å kjøpe boken er at forfatteren er norsk, og boken er skrevet på engelsk. Den er også såpass ny at den ikke er oversatt til norsk enda. Selve plottet gir en følelse av å lese Narnia igjen. Boken er beregnet på barn, noe som gjør at jeg følte meg litt vel gammel til å lese den plott-messig, men det som er koselig med den er at den er illustrert på hver kapittelforside som faktisk gjør den litt mer magisk enn det andre . Den dro meg ikke helt inn i Sylver-verdenen slik som andre bøker med andre verdener gjerne gjør, men det var likevel en god bok. Den var av kanskje opplagte grunner ganske lettlest, selv om jeg brukte lang tid på den (av andre ikke-bok-relaterte-grunner). Den anbefales likevel hvis dere vil lese en koselig bok om dyr. 

Nerdeterningkast: 15 

"Railsea" - China Mieville

Jeg har tidligere kun lest en bok av China Mieville - The City and the City - og da brukte jeg minst halve boken på å komme inn i universet, fikk så forhåpninger til slutten, og endte skuffet. Slutten var ikke den oppklaringen jeg håpet på, og det hele ble et antiklimaks. Det er mulig boken er bedre ved annen gangs lesning, men jeg er usikker på om jeg gir den den sjansen. Forfatteren har i hvert fall fått en ny sjanse.

Prologen og starten på Railsea vekker straks minner om min leseropplevelse av The City and the City, men jeg kommer raskere inn i det. Antagelig fordi ting får sin forklaring tidligere i denne boken. Bruken av & i steden for and irriterer meg en stund, men så kommer et eget lite kapittel om det, og jeg blir fornøyd. Muligens har jeg også på dette tidspunktet vent meg til skrivestilen. Boken jeg leste før denne (siste bind i Wheel of time-serien) har en helt annen skrivestil, og dette skrivestilsbruddet førte til en brutal start på Railsea.

Universet i Railsea er kjent og ukjent på samme tid. Er det en fremtidsvisjon (eller en parallell dimensjon)? Kanskje. Kanskje ikke. Man får i hvert fall informasjon og holdepunkter som lar en gjøre opp sine egne tanker og meninger om dette. Muligens er boken et spark til noen.

Hovedpersonen er en ung mann som prøver å finne sin plass og sitt mål i livet. Jeg er ganske likegyldig til ham som person, og heldigvis trenger man ikke interessere seg veldig for ham for å ha glede av boken. Tingene som hender hovedpersonen, og det han etter hvert får oppleve, er mer enn interessant nok. I tillegg inneholder boken andre, og mer interessante, karakterer, samtidig som det å lese om bokens univers er underholdende i seg selv. I motsetning til forrige bok jeg leste av samme forfatter har denne boken en slutt jeg finner tilfredsstillende. Forfatteren kan lett bruke slutten som en unnskyldning til å skrive en oppfølger, og jeg har oppdaget at andre som har anmeldt boken regner med at det kommer en. Hvis boken var en film med publikumstekke hadde slutten definitivt vært opptakten til en film nummer to. For min del er en oppfølger unødvendig - slutten trenger ikke noen videre utbrodering - men jeg er ikke så i mot en oppfølger at jeg ikke ville lest den.

Jeg kunne skrevet noe om plottet i boken eller beskrevet mer av handlingen, men jeg lar være. Litt fordi jeg selv liker å lese bøker uten å vite noe særlig om handlingen på forhånd, og litt fordi jeg tror denne boken blir bedre hvis man ikke vet for mye om handlingen. Det finnes bøker der forhåndskunnskap om sentrale punkter i handlingen ikke har noe å si for leseropplevelsen - denne boken er etter min mening ikke en slik bok. Selv leste jeg ikke baksideteksten før jeg hadde kommet et stykke ut i boken, men etter å ha lest den tror jeg den er akkurat passe. Den gir nok informasjon slik at en potensiell leser kan få et inntrykk av boken, men ikke så mye at det ødelegger for leseropplevelsen.

Etter å ha tenkt litt på hvilken karakter boken burde få gir jeg 16 av 20. Plusspoeng for kreativitet, engasjerende historie og frihet til å trekke egne slutninger. Minuspoeng for uengasjerende hovedperson og brudd i handlingsflyten av typen: nå lurer vi vel på hva som skjer med xy, men det kan vi ikke finne ut nå fordi vi skal høre mer om ab.

"Før flommen tar oss" av Helena Thorfinn

Før flommen tar oss er både en dårlig og en god bok. Dårlig fordi den er ganske kjedelig, slett ikke noe stort litterært verk. God fordi den gir en interessant innsikt inn i bistandsverdenens hykleri, misforståtte idealisme og latterlige (nesten-)fiasko. Det er en bok jeg vil anbefale alle å lese, men ikke fordi den er egentlig er noe leseverdig som roman, altså.

Jeg vil ganske tidlig komme med en avsløringsalarm (spoiler alert), bare sånn at dere er forberedt.

Handlingen foregår i Bangladesh, hvor svenske Sofia har blitt ansatt som bistandsråd på Sveriges ambassade i Dhaka. Hennes mann Janne er “medfølgende” (altså hjemmeværende “frue”). På slep har de også to barn. Sofia og Janne sliter i ekteskapet (sukk, så trivielt), og håper at oppholdet i Bangladesh skal gi dem en ny start.

Samtidig som de finner seg til rette, blir den unge, bangladeshiske landsbykvinnen Mukta brent ihjel av sin ektemann og svigermor fordi hun aldri blir gravid. Hennes søstre Nazrin og Mina rømmer til Dhaka for å unngå samme skjebne. De to søstrene ender etter flere prøvelser til slutt opp i huset til Sofia og Janne, der de endelig får det gode livet de drømte om (altså å bo på hele to muggbefengte rom på taket til luksusboligen til Sofia og Janne, med en glødepære i taket, en stikkontakt i veggen og en gasskoker utenfor).

Til slutt ender det sånn noenlunde lykkelig for (nesten) alle. Sofia og Janne har masse sex (heldigvis ikke beskrevet i detalj, men dere vet - det er sånn ekteskapelig vellykkethet måles i trivielle romaner om trivielle, skandinaviske/vestlige ekteskapsproblemer). Nazrin og Mina tjener så godt at de kan sende penger til sine foreldre, slik at de ikke lenger er til skam for dem, samt at Mina blir godt gift (kjærlighetsekteskap og selvvalgt mann og alt ting).

Historien om Sofia og Janne er kjedelig, kjedelig, kjedelig (hvor mange ganger har det ikke blitt skrevet en sånn historie før?). Fortellingen om Nazrin og Mina er som tatt rett ut av Slumdog Millionaire (snu opp ned på jente-gutt, og vips en “splitter ny” historie fra dei-fæle-landa-borti-der, liksom).

Men - boken bør altså leses av alle, likevel. Jeg vet ikke om det er forfatterens intensjon (hun har selv jobbet med bistand og ved ambassaden i Dhaka), men om man ikke er desillusjonert nok på bistandens vegne fra før, blir man det garantert når man leser denne boken. Makan til hykleri i bistandsverden skal man nemlig antagelig ikke lete lenger etter i den virkelige verden. For, som boken viser til det fulle; det er så deilig å være rik. Uansett hvor synd man syns i sine fattigere medmennesker, uansett hvor grusomt man mener det er at kvinner dør i fabrikkollapser mens de syr tight fit-bukser til vestlige bimboer, uansett hvor likestilt man er og hvor mye man stemmer på partier som (liksom) jobber for større likhet i verden når man er hjemme - så er det så guddommelig deilig å være rik og ha tjenere på hver finger.

Thorfinn beskriver godt hvordan man, idet man kommer inn i en sosioøkonomi med store og kulturelt sementerte forskjeller blandt folk, raskt adopterer den sosioøkonomiske væremåten. Særlig hvis man kommer inn på øverste hylle med en gang. Et fellesmenneskelig trekk ved alle som har litt mer enn andre, er å rettferdiggjøre det på alle bauger og kanter - både for folk rundt en, men særlig for seg selv. Sofia sitter derfor i møter og arrangerer konferanser om hvor forferdelig folk har det i Bangladesh, samtidig som hun nekter å betale mer enn ekvivalensen til to kroner for en rickshawtur, skjeller ut sjåføren sin for den minste ting og lar barnepiken (Nazrin) bo i en muggbefengt, liten betongkloss på taket.

Det sistnevnte argumenterer hun hardnakket imot når hennes mann Janne foreslår det. Det er fire “leiligheter” i palasset deres, bygget for å huse tjenerne (slavene), men å ha noen boende der - nei, det er litt for mye for Sofia. Greit nok sover folk i kloakken i Dhaka, og det er fælt og vi-må-gjøre-noe-med-strukturene-for-sånn-kan-ikke-verden-være, men å ha disse fattige så tett oppi seg, nei, det syns bistandsråden er ekkelt. Og den fabrikken Sofia og hennes nederlandske kollega overraskelsesbesøker, der de finner blandt annet en døende kvinne (med farlig livmorinfeksjon, fordi den eneste måten å forholde seg til mensen på i 12-timersskiftene uten dopauser, er å stappe skitne filler fra fabrikkgulvet opp i vagina), den burde de jo virkelig, virkelig gjøre noe med. Men så er det bare det at den eies av deres tenniskamerat Bjarne, som de spiller tennis med på Nordic Club, så det blir med noen litt halvfrekke, tullete kommentarer under en tenniskamp.

Det Thorfinn kanskje legger mest vekt på å formidle i boken, er hvor latterlige naive vi er her oppå den skandinaviske haugen (ved siden av hvor hyklerske vi er). Det klarer hun bra. Sofia får plutselig en korrupsjonsskandale i hendene, da en grasrotorganisasjon som faktisk gjør det ganske bra og har gode resultater, har vært dumme nok til å forholde seg til den bangladeshiske virkeligheten og betalt litt under bordet her og litt under bordet der. Sverige har selvfølgelig en nulltoleranse for korrupsjon. Forfatteren synliggjør med tydelighet hvor latterlig idiotisk denne naive, godtroende nulltoleransen er. Ja, skattebetalerne skal ikke ha noe av at deres stakkarslige kroner forsvinner i lommene på en eller annen ekstremistisk ågerhai, og da får det bare være at det er sånn verden fungerer hvis man vil ha noe gjort i det hele tatt.

Boken slutter med at Sofia får reddet grasrotorganisasjonen (som har 10% svinn, i motsetning til 50% som er vanlig ellers i verden), og alle er lykkelige (bortsett fra alle de som ikke er hovedpersoner i boken, selvsagt). Slutten er ganske patetisk, og jeg må innrømme at jeg i de siste kapitlene skippet linjer her og der fordi alt var så forutsigbart og kjedelig.

Jeg la merke til at forfatteren lar to gode sjanser gå fra seg i boken. For det første reflekteres det ikke noe over hvor utrolig trivielle ekteskapsproblemene til Sofia og Janne er, sett i forhold til hva et ekteskap er for noe for lokalbefolkningen i Bangladesh. Fortellingen om Sofia og Janne fortelles med en like dyptfølende, tragisk  medlidenhet som fortellingen om Mukta som blir brent ihjel av sin mann og svigermor, og Mina som blir banket opp og voldtatt og mister all ære og respekt i lokalsamfunnet, men som likevel klarer å finne en god mann som vil gifte seg med henne. Kontrasten er kvalmende, og Thorfinn burde ha skrevet mer om den.

Den andre sjansen er en lignende kontrast. Mot slutten blir både Sofia og Mina gravide. Sistnevnte lar forfatteren bli gravid fordi hun er blitt voldtatt, og hennes stilling i samfunnet blir en betraktelig verre en hvis det att på til blir barn ut av det. Sofia blir gravid fordi hun og Janne har sex hele tiden, og så tenkte vel forfatteren at hun måtte ha et eller annet bevis på at forholdet deres ble så bra igjen. Og hvilket bevis på masse sex er vel bedre enn en graviditet? Men Sofia - som den yrkeskvinnen hun er, tar abort i Sverige fordi hun jo må ned igjen til Dhaka for å fortsette det fantastiske arbeidet hun har påbegynt (jeg antar hun da tenker på coctail parties og ambassadørmiddager og sånt, for hvilken jobb er det hun egentlig har gjort som ikke noen andre - hvem som helst andre - kunne gjort bedre?)

Min kritikk mot forfatterens innskriving av Sofias graviditet er todelt. For det første - fortellingen kunne fint klart seg uten. Det blir bare en irriterendes detalj helt mot slutten. Helt unødvendig fyll. For det andre - når Thorfinn først tar det med, burde hun igjen ha reflektert over forskjellene mellom Sofia og Mina. Mina er ugift, blitt voldtatt, har havnet lavest på rangstigen i en grusom hakkeorden, og ved å ha blitt gravid står hun i fare for å havne lavere enn lavest. Hun kan aldri flytte hjem til landsbyen og foreldrene som ugift mor, og i Dhaka vil hun kanskje ikke klare å holde seg og et barn i live i det hele tatt. Hun vurderer å oppsøke en abortklinikk, men i hennes posisjon er egentlig ikke det et alternativ heller. Mens Sofia - rikingen fra Sverige - hun vil heller gjøre karriere og være mor Teresa (i et rosa palass med tjenere, selvsagt). Sofia er jo så uunnværlig i den store sammenhengen (eller rettere sagt - palasset og tjenerne og å være på toppen av den sosiale hakkeorden er blitt uunnværlig i livet hennes). Et barn til vil sende henne og familien hjem til leiligheten i Sverige, på mammapermisjon uten en eneste tjener til å skjelle ut. Stakkars - det er ikke rart at hun tar abort. I dette perspektivet syns jeg ikke aborten til Sofia blir noe annet enn et hån av Bangladesh’s kvinner og barna de føder og oppdrar, men forfatteren glemmer helt å ta med dette perspektivet.

Selv om boken er viktig og opplysende, er det ganske tungt å lese en bok som på

Dette er 1700-tallet med mobiltelefon!

en måte bare er som en evigvarende nettdebatt om (vårt hjemlige) tiggerforbud (tungt og tungt, fru Blom - denne boken raser man gjennom på én dag). Alle argumentene er nemlig de samme, og forfatteren kunne gjerne ha flagget sitt eget ståsted litt tydeligere tidligere i boken. Det hadde gjort lesingen litt enklere. I stedet for spurte jeg meg selv “Skal jeg mislike eller like denne forfatteren?” Hun gjorde det ikke akkurat enklere ved at hun under forfatterbildet er sitert på følgende uttalelse om Bangladesh: “Det var som å befinne seg på 1700-tallet, bare med mobiltelefoner.” Hva søren, liksom? 1700-tallet? Hva er det hun har trodd, liksom? At det ikke er Skandinavia som er anomalien, men resten av verden? For en dust, tenkte jeg da jeg leste det, og det var dessverre før jeg leste boken. Derfor var jeg ganske irritabel da jeg startet lesingen. Konklusjonen etter å ha lest boken er vel likevel at jeg kanskje liker henne. Ikke som en skriver av store litterære verk (for å gjenta meg selv), men på et mer politisk plan.

Før jeg avslutter anmeldelsen må jeg si at jeg nå har følt på kroppen den irritasjonen S. må ha følt, da hun leste landskapsromanen om Norge og karakterene med de utrolig ikke-norske, snodige navnene. I Før flommen tar oss er det nemlig snakk om en nordmann ved navn Torgil. Torgil! Jeg sjekket, og det er hele 18 personer med det navnet som første fornavn i Norge. Og greit nok, kanskje det er en statistisk mulighet for at en av dem havner hos Telenor i Dhaka, og blir elskeren til den nederlandske bistandsråden. Men om jeg ikke hadde sjekket SSB, hadde jeg aldri i livet trodd at det var et norsk navn, og dermed himlet med øynene (jo, det gjorde jeg jo likevel) og tenkt at forfatteren (opprinnelig utdannet journalist) ikke engang er i stand til å google “vanlige, norske navn” (vel, det tror jeg vel også egentlig fremdeles).

Og nå siste avsnitt i anmeldelsen: Før flommen tar oss setter altså søkelyset på

bistanden, viser hvor naivt styrt den er, hvor toskete de er de som styrer den, hvor latterlige, store forskjeller det er på bistandsarbeidere og de folkene de liksom skal hjelpe, men heller utnytter (fordi det jo egentlig er veldig fint å aldri behøve å ta oppvasken selv, og fordi de fine buksene er jo veldig fine, og fordi det sikkert er lurt å investere i næringslivet slik at skandinavere kan bygge store fabrikker og utnytte fattigfolk til å jobbe for seg). Det er en viktig bok, en bok jeg er veldig glad for er skrevet, og som jeg vil anbefale alle å lese (men ikke forvent en oppslukende fortelling). Men hva er det som er klistret utenpå eksemplaret jeg kjøpte? Jo, et klistremerke som proklamerer “[k]jøp boka og støtt Strømmestiftelsens utdanningsarbeid for kvinner i Bangladesh” med hele - ja, hold dere fast - 10 kr!!! Av bokens pris 299, skal altså hele 10 kroner gå til de kvinnene som Thorfinn beskriver i boken. Også betryggende at de “går rett til Strømmestiftelsens arbeid”. Hallo, liksom?!? Hva er det egentlig denne boken handler om? Kan de 10 kronene bli noe annet enn et hån og en dårlig spøk? De 10 kronene forlaget går glipp av, tar de raskt igjen i reklameeffekt. Selv jeg tenkte at den boken burde jeg jo virkelig kjøpe, da jeg så den i butikken med den klistrelappen på. Derfor ble det den boken, og ikke en annen jeg brukte penger på. Er forlaget her så veldig mye bedre enn Bjarne (greit nok, de bygger ikke fabrikker av papp som faller og sammen dreper hundrevis av kvinner, men jeg antar dere skjønner hvor jeg skal hen)? Neste gang skal jeg tenke meg godt om og heller gå glipp av en god bok (eller låne den på biblioteket).

Da har vi endelig kommet frem til terningkast, og jeg tror den må få to av dem.

Leseverdighet basert på litterær kvalitet: 13

Leseverdighet basert på bokens viktige samfunnsoppdrag: 20

(Beklager alle skrivefeil i anmeldelsen (og i de forrige). Jeg sitter på en knøtta-pc med dårlig internettilgang, og skal fikse feil etterhvert eller ved en senere anledning.)

"Agaat" av Marlene van Niekerk

Da jeg begynte å lese Agaat angret jeg litt på at jeg hadde kjøpt den. Den var tung å lese, skrevet så stykkevis og delt, liksom. Så jeg leste først litt her og der i boken, for å se hva dette egentlig handlet om, og da jeg så at det faktisk var en historie der tvang jeg meg selv til å lese den fra begynnelsen av. Jeg hadde tross alt kjøpt den (i bokhandel denne gang), så da burde jeg jo lese den.

Jeg angrer ikke et sekund! Agaat er en helt fantastisk bok, den beste jeg har lest på lenge! Bare litt uti boken begynte jeg å glede meg til å skrive anmeldelsen.

Boken handler om en døende gårdsfrue på 70 år som bli pleiet av den svarte tjenestekvinnen Agaat. Handlingen foregår i Sør-Afrika, nåtiden er 1996. Boken er skrevet i fem modi: nåtidstankene og -opplevelsen til den døende kvinnen, dagboksnotatene hennes tilbake til 1950-tallet, en utenfrafortelling fra samme periode, bruddstykker av tanker fra årene da den eldre kvinnen begynte å bli syk, samt en kort versjon av historien gjennom hennes sønn Jakkies øyne.

Jeg kommer i denne anmeldelsen til å avsløre ganske mye av det som foregår i boken, så hvis noen foretrekker å lese boken uten å vite for mye på forhånd, anbefaler jeg å stoppe å lese her. Boken får 20 på nerdeterningen, løp og kjøp/lån!

Den døende kvinnen, Kamilla, har ALS - en sykdom der alle muskler i kroppen blir lammet iløpet av et sykdomsforløp på noen år. I nåtiden er det kun øye- og øyelokksmusklene som fungerer hos henne, og hun kommuniserer med sin pleierske ved hjelp av øyebevegelser og blunking. Hun kan føle hele resten av kroppen sin også, men hun kan ikke bevege den. Etterhvert som boken skrider frem, svikter Kamillas kropp mer og mer, og til slutt stirrer det ene øyet, mens det andre har falt igjen. Hun kan bare se, ingenting annet. Og på slutten av boken dør og begraves hun. Kamilla og Agaat har et helt fantastisk samarbeid, pleiersken har en egen evne til å forstå hva den døende mener og ønsker.

Handlingen foregår som nevnt i Sør-Afrika, under Apartheid. Fra sitt dødsleie gjenopplever Kamilla livet sitt. Det er Agaat som leser for henne fra hennes egne dagbøker. Dagboksnotatene blir i boken som nevnt supplert av en utenfrafortellerstemme, og boken veksler konstant mellom fire av de fem nevnte modi. Begynnelsen og slutten av boken fortelles av Kamilla sønns Jakkie.

Dagbøkene begynner idet Kamillas voksne liv starter. Hun arver en storgård idet hun gifter seg, en såpass stor gård at gårdsherren og -fruen regnes som fintfolk, og har mange sorte arbeidere under seg. Kamilla gifter seg med Jak; en vakker, men lite nevenyttig kar. Han takler ikke overgangen til bondelivet, og begynner allerede før bryllupet å være voldelig. Ikke før mer enn ti år har gått, blir Kamilla gravid og føder en sønn, Jakkie. Han oppdras mest av tjenestepiken Agaat.

På ett nivå minner Agaat meg om handlingen i Den lange hvite skyens land: et hardt gårdsliv i en ugjestmildt natur, ensom gårdsfrue, voldelig mann, vanskeligheter med å få barn, “urinnvånere” som lusker i bakgrunnen. Men Agaat er så uendelig mye mer enn det Den lange hvite skyens land er. Den er alt det Den lange hvite skyens land ikke er, forfatteren får til alt det en landskapsromanforfatter ikke klarer (og det er jeg helt 100% sikker på, basert på den ene landskapsromanen jeg selv har lest, samt den S. anmeldte her om dagen). Agaat er dyptpløyende analyse av en kultur, et land og en tid, skrevet på en måte som drar en inn i fortellingen, som om man selv er tilstede der og da handlingen foregår.

For det er noe mer som skjer i fortellingen, man kan ane underveis at overflaten skjuler noe som foregår under. Etterhvert som man leser forstår man nemlig at pleiersken til den gamle gårdsfruen slett ikke er tjenestekvinnen hennes, men hennes adoptivdatter. Dagbøkene til Kamilla er tilegnet Agaat, for at hun skal vite hvordan hun kom inn i familien, og hvorfor ting ble som de ble.

Et stort gode med boken er at det er ikke noe klimaks, det er ikke noe som skal skje som leseren blir utålmodig etter å få vite. Det er bare et liv som skal fortelles, det er bare Agaat som skal få vite hvordan hennes même har prøvd å sjonglere mellom å være hennes mor og å oppfylle rollen som hvit husfrue i et land med lovpålagt diskriminering av hennes egen datter og majoriteten av befolkningen. Mangelen på klimaks gjør boken forholdsvis behagelig å lese, selv om den i starten føltes tung (og selv om jeg ble litt utålmodig første gang rett etter side 300 og igjen rett etter side 400, men det kan skyldes min utålmodige natur).

For det går egentlig ikke an i Sør-Afrika, under Apartheid, å adoptere et sort barn hvis du er hvit selv. Et av de mer konkrete eksemplene i boken er når Kamilla tar med sin adoptivdatter og sin mann på sirkus. Siden det er én inngang for hvite og én for svarte, får de problemer med å komme inn. Agaat får ikke sitte på den hvite siden, selv om hun er et barn, og med “hvite” billetter kommer de seg ikke inn på den svarte siden. Agaat tør ikke gå inn alene, og Jak blir forbannet (han har aldri likt at hans kone adopterte et sort barn). Så det ender med at Kamilla blir tvunget av sin mann til å sitte på den hvite siden, mens Agaat står utenfor å kikker inn gjennom et hull i teltduken.

Bokens hovedbudskap, slik jeg leser den, er imidlertid de utfordringene som er mer subtilt  innarbeidet i den sør-afrikanske kulturen. Det er rett og slett en umulig tanke at et sort barn blir oppdratt som et hvitt barn. Det er her forfatteren gjør et meget godt grep. Ved å begynne med tiden hvor Agaat er tenåring, får hun leseren til å stille spørsmålet: hva er det egentlig med Agaat? Hvorfor tenker og skriver Kamilla så mye om henne? Hvorfor har hun en posisjon i familien som er mer priviligert enn de andre sorte arbeiderne? Hvorfor klarer Agaat å tyde den gamle, syke husfruen sin på en så intim måte?

Når det begynner å gå opp for meg som leser at Agaat er Kamillas adoptivdatter, får van Niekerk meg til å stille spørsmålene: Hvorfor behandler Kamilla henne så dårlig? Hvorfor er hun denne bitre moren som hevner seg på kosmos ved å tyne sine datter? Er hun i det hele tatt en slik mor, eller er det noen føringer her som tvinger henne (ubevisst) til å oppføre seg som det? Sakte men sikkert nøster forfatteren opp på over mer enn 700 sider hvordan Apartheid fungerte. Gjennom fortellingen lures leserne på samme måte som den hvite befolkningen ble lurt av sin egen diskriminering: vi ser ikke hva det er som faktisk gjøres mot den sorte befolkningen. Og så får vi noen vekkere som slår oss i ansiktet, og får oss til å skamme oss over det vi har oversett.

Kamilla fremstår på den ene side som en type helgen i et helvete. Hun misliker forskjellsbehandlingen, hun misliker sterkt at hun må følge spilleregler som sier at hennes adoptivdatter ikke kan få lov til å knytte seg for tett til sin même (og omvendt). Men Kamilla er samtidig en levende inkarnering av en diskriminerende kultur. Hun syns tjenestefolkene og gårdsarbeiderne stinker, er ekle og uhygieniske og hun forstår ikke den lave moralen deres, samtidig som hun som gårdsfrue ikke engang har sørget for latriner til dem eller gir dem kjøttmat oftere enn en gang i måneden eller deromkring.

Når hun henter Agaat som fire-fem-åring, ser hun heller ikke at det er Kamillas egen familie som har skapt situasjonen Agaat lever i. Først tyner de sine gårdsarbeidere og tjenere, nekter dem husvære, mat og muligheter til rett og slett å leve, og så redder hun på helgenaktigvis det funksjonshemmede barnet som har blitt slått og voldtatt av desperate, nedslitte og aggressive “undermennesker”. Denne dynamikken er Kamilla kulturell blind for, på tross av at hun er et godt menneske og elsker sin datter.

Det er mye som forblir usagt i boken. Som døende stiller Kamilla sin datter mange spørsmål, som Agaat nekter å svare på. Som leser stiller man også mange spørsmål, blant annet tenkte jeg “har Kamilla noengang sagt til Agaat at hun for henne fremdeles er datter, ikke bare tjenestepike?” Men slik som boken kun er en fortelling om et liv, er den også som livet: enkelte (mange) spørsmål får man aldri svar på. Det gjør faktisk ikke noe i denne boken, for den er så godt skrevet at man ikke trenger noen “løsning”, man får heller en mer inngående forståelse av tingenes sammenheng.

Agaat er en bok om kjærlighet, men den er ikke romantisk. Agaat er en bok om fysisk vold og strukturell vold, men den er ikke tragisk. Agaat er en bok som bare er, akkurat som livet selv.

Terningkast: 20! (Med utropstegn.)

Ps. Det er skjemmende hvor mange trykkfeil som er i boken. Her kunne oversetter/forlag gjort en bedre jobb!

"The Miseducation of Cameron Post" av Emily M. Danforth

Dette er en bok jeg hadde gledet meg til lenge, og i det jeg kom hjem fra ferie og så at den lå og ventet på meg klarte jeg bare ikke å fortsette med den andre boken jeg holdt på med - jeg måtte lese denne med en eneste gang!

Boken handler om Cameron Post, som er 12 år gammel første gang vi møter henne. Hun bor i en liten by i Montana på slutten av 80-tallet og er som en helt annen rampete 12-åring i sommerferien. Da hun en kveld blir kjørt hjem tidlig fra overnattingsbesøk, og får fortalt at foreldrene hennes har dødd i en bilulykke, tror hun det er hennes skyld at de er døde: hun har nettopp brukt de siste dagene på å kysse bestevenninnen sin, Irene.
Som den foreldreløse 12-åringen hun er blir hun boende sammen med bestemoren og tanten, Ruth, som er en sånn "født-på-ny"-kristen, og som jeg hvertfall ser for meg er sånn rundt 40. Selv om Cameron nå er nødt til å gå på ungdomsgruppe i deres nye kirke, der hun får høre mye om homoseksualitet og hvor stor synd det er osv., slutter hun jo ikke akkurat å finne seg nye jenter hun kan tulle rundt med. Hun blir relativt god på å skjule sine syndige lyster fra de voksne, men slike hemmeligheter klarer jo aldri å holdes lenge, og Cameron blir sendt vekk på en "skole" som skal kurere homoseksualitet. Og resten får dere nesten lese selv, for denne boken anbefales!

Boken i seg selv er veldig godt skrevet, og den flyter på en så god måte at du nesten ikke merker at det er du som leser. Selv om det er en ungdomsbok fungerer den veldig bra for oss som er litt eldre også. Jeg kunne hvertfall selv kjenne både på gleden og smerten Cameron går gjennom i løpet av boken.

Det eneste minuset jeg syns boken har er at den slutter uten å gi oss lesere en ordentlig slutt. Det er mange spørsmål man sitter igjen med, og selv om det er mulig å tenke på at slutten er riktig i forhold til Camerons "reise" gjennom boken, så skulle jeg ønske den hadde noen sider ekstra der man kunne få en rask oppsummering av hvordan ting gikk videre.

Terningkast: 19